Julie kjemper med nebb og klør for å beholde omsorgen for datteren Alette, og får hjelp fra svært uventet hold. Samtidig kommer hun nærmere ungdomskjæresten Jon, som er i sorg. Julie gikk bort og trakk dyna forsiktig over datteren. Så snudde hun seg mot Jon. - Jeg må vite at du virkelig mener det du sa. Det gjelder ikke bare meg lenger. Han nikket. - Vi var flinke til å gjøre alt fort og galt. - Ja. Vi var det. Julie så ham inn i øynene. - Og jeg kan ikke holde på sånn lenger. Skal det bli noe, må det være på ordentlig. Det skylder jeg Lille-Alette ... Hun tenkte seg om og la til: - Og det skylder jeg Gunnar.
All the categories
