Imperiet er en grensesprengende kraft. I novellesamlingen Rønneimperiet skriver Hanna Dahl om hvordan språket på et eller annet tidspunkt begynte å forvrenge virkeligheten og menneskene i den. Om å forsøke å disiplinere humøret sitt, men ikke vite hvordan et disiplinert humør ter seg. Om å ville til bunns i tristheten, eller i hvert fall litt dypere ned i materien. Om å frykte røntgenblikket som gjennomstråler alt du ser. Om å bli så godt som overmannet av lengsel og utkjempe en middels skuffende kamp mot døgnet. Om å bli henvist til en tro. Og om legionærene som vil gjenoppvekke imperiementaliteten.- mens en kolonne av saktegående atomisbrytere dundrer gjennom isen. For imperiet er en grensesprengende kraft.