Maria Kannegaard presenterer «Sand i en vik», en rask oppfølger til albumet «Nådeslås». Der det sistnevnte albumet var en eksperimentell og uttrykksfull affære, bringer «Sand i en vik» henne tilbake til mer kjente musikalske jaktmarker, men sett fra en ny vinkel. Kannegaards pianospill er som alltid forbilledlig fokusert, og det er aldri overflødig ornamentert. Spillet hennes formidler alltid den rette stemningen, den perfekt balanserte responsen på komposisjonen. Albumåpningen «1-2-3» bokstavelig talt dundrer inn, og deretter blir vi møtt av sterke melodier, raskt skiftende tilnærminger i tid og tempo, utvidede spilleteknikker, ekspresjonistiske soli, kompleks minimalisme og et komplett utvalg av komposisjonsteknikker og instrumentale ferdigheter gjennom albumets 13 spor.  De to andre tredelene av trioen, Ole Morten Vågan og Thomas Strønen, spiller som om de deler én hjerne. De er i stand til å formidle både uformell løshet og intenst millimetersamspill, og begge er utstyrt med et arsenal av teknikker de krydrer spillet med. Ofte tilfredsstiller de lytterens forventninger, men like ofte trosser de dem med uventede, men alltid velkomne valg. Komposisjonene formidler særegne stemninger og unike kvaliteter, noen ganger hjemsøkende, andre ganger overstrømmende, og iblant strekkes følelsene til et bristepunkt. Emosjonelle ballader avløses av riffdrevne rytmiske låter, øyeblikk av abstrakt ekspresjonisme flettes sammen med kantete komposisjoner – uventede harmoniseringer og passasjer som ser ut til å være formløse, før de avslører seg som detaljer i et større, klarere bilde. Ofte høres ensemblet ut som noe mye større enn en trio, og albumet er da også mikset og mastret av prisbelønte Stefano Amerio i Artesuono studio. Maria Kannegaards musikalske personlighet har alltid vært mangesidig, hun har fanget og reflektert lyset selv i skyggefulle landskap. Også «Sand i en vik» er et kunstverk som forvandler motgang til overdådig kreativitet.