Dette er bare, som dere ser, noen små strømvirvler, noen kortvarige bølgebevegelser som er fanget opp blant de utallige som disse ordene skaper. Hvis noen av dere synes denne leken er underholdende, kan de - til det trengs tålmodighet og tid - more seg med å lete etter flere. De kan i alle fall være sikre på at de ikke tar feil, alt det de oppdager, er virkelig der, i hver og en av oss: ringer som utvider seg når disse ordene, sendt så langt borte fra, faller ned i oss med en voldsom kraft og rokker ved oss fundamentalt: Ich sterbe.

Tsjekhovs siste ord - «Ich sterbe» («Jeg dør») - åpner denne samlingen med ti kortprosatekster av Nathalie Sarraute. Ordene som Tsjekhov ytrer på sitt dødsleie, i det han henvender seg, på et fremmed språk, til sin tyske lege, blir her gjenstand for en rekke undersøkelser av komplekse sinnsbevegelser som kan skjule seg bak - eller utløses av - den døende forfatterens siste uttalelse. Kortekstene i denne boken utgjør små episoder som alle tar utgangspunkt i setninger eller uttrykk - noen av prosastykkene utspiller seg i anskuelige omgivelser, i en park, på en kafé eller i en fransk landsby, mens andre foregår i mer diffuse, mentale rom; felles for alle tekstene er at de hver for seg avdekker skjulte fornemmelser og ørsmå bevegelser i menneskesinnet som utspiller seg under samtale med andre.

Nathalie Sarraute (1900-1999) er en av Frankrikes betydeligste etter.krigsforfattere, og representerer en av de mest særegne stemmer i europeisk litteratur i det 20. århundre. Sarraute knyttes gjerne til den franske ny.romanen, som hun sammen med Alain Robbe-Grillet sto frem som en engasjert forkjemper for. Hennes litterære produksjon - som omfatter en rekke formfornyende romaner, skuespill, kortprosatekster og essays om litteratur - kan betraktes i forlengelse av forfattere som Dostojevskij, Proust og Virgina Wolf.