Da a-ha slo igjennom med debutalbumet Hunting High And Low i 1985 var pressen raskt ute med å avfeie den norske trioen som et enkelt, synthbasert boyband. Oppfølgeren Scoundrel Days, bandets andre og kanskje beste album, utgitt året etter, sjokkerte da også anmeldere og kritikere med et mørkere og langt mer voksent uttrykk. Bruken av synther og trommemaskiner var tonet ned, til fordel for "ekte" trommer og overbevisende gitarspill levert av Paul Waaktaar. Scoundrel Days åpner knallsterkt med tre sanger som alene gjør albumet verdt en lytt. Det begynner med tittelsporet og linja "Was that somebody screaming?", hvor Morten Harket synger som en mann jaget av demoner over musikk fylt av nerver. "The Swing Of Things" følger opp, en stemningsfull og elegant låt, før singlen og livefavoritten "I've Been Losing You" viser albumet fra sin råeste og mest rocka side. Andresinglen "Cry Wolf" og den medfølgende påkostede videoen, er igjen forholdsvis mørk, men det hindret den ikke fra å bli en hit: både den og "I've Been Losing You" solgte over to millioner eksemplarer. Et annet naturlig høydepunkt på albumet er tredjesinglen "Manhattan Skyline", som virkelig viser samspillet mellom låtskriverne Magne Furuholmen og Paul Waaktaar. På Scoundrel Days har da også Waaktaar og Furuholmen produsentansvaret sammen med Alan Tarney (Cliff Richard, Leo Sayer). "Oktober" er en hes og hviskende Morten Harket som slynger seg rundt en kul basslinje, "Maybe Maybe" er litt klønete men akk så sjarmerende pop, mens avslutningssporet "Soft Rains Of April" viser a-ha på sitt mest dramatiske, med pompøse lydtepper som på mesterlig vis bygger opp om Harkets vokal. Scoundrel Days, med sitt salg på over seks millioner, er albumet som viste at a-ha var mer enn et blaff, et dokument over et band på høyden, både kreativt og kommersielt.