Jack White leverer album nummer to fra The Dead Weather. Sammen med Alison Mosshart fra The Kills, Dean Fertita fra Queens Of The Stone Age og Jack Lawrence fra White-bandet The Raconteurs følger han opp bluesa og møkkete Horehound fra 2009. Verdensturnéen i kjølvannet av debuten var ikke engang over før hyperkreative White dro bandkompisene inn i studio for å spille inn Sea Of Cowards, og den utålmodige energien resulterte i et album like vigorøst som det er robust. Den urbane bluesen og skitne rocken fra forgjengeren er fortsatt The Dead Weathers fremste byggestener, men denne gang er bandet mer fokuserte i sin kreativitet. White og Mosshart deler vokaljobben som om det var den naturligste sak i verden, de snerrer, hyler og stønner over primale rytmer som setter seg rett i ryggmargen. Det lukter Zeppelin og sørstatsblues, iblandet fuzzy orgel og frekke linjer som "all the white girls trip when I sing at Sunday service" ("Blue Blood Blues"). Mye av styrken til Sea Of Cowards ligger i at bandet høres ut som om de ikke trenger å anstrenge seg, samtidig som de legger for dagen en innstendig glød. Dette er musikken de har i blodet, rett og slett. Mosshart høres genuint gal ut på "I'm Mad", basslinja på "Hustle And Cuss" er tilnærmet spretten og førstesinglen "Die By The Drop" byr på pur gitarmani. Med sitt andre album markerer The Dead Weather seg som en supergruppe med sjeldent god kjemi - og noe langt mer enn et skarve "sideprosjekt".