I Mali, et land med artister som Amadou & Mariam, Rokia Traoré, Ali Farka Touré, Salif Keita og Toumani Diabaté, regnes Oumou Sangare som kanskje den aller største stjernen - eller rettere: den aller største legenden. Kvinnerettighetsforkjemperen fikk sitt gjennombrudd med 1990-debuten Moussolou, og har siden forbløffet verden med lyder som gjerne omtales som "organisk feminisme". Hennes forrige utgivelse var samlingen Oumou, mens vi må helt tilbake til 1996 for å finne et album med bare nye sanger - mesterverket Worotan. Seya er derfor mildt sagt etterlengtet. Og, for å fortsette med understatements, det inneholder også noen gode låter - nærmere bestemt elleve i tallet. Her er det nemlig ikke et svakt spor, og som en ekstra belønning til lytteren kommer dessuten de aller beste sangene til slutt: "Iyo Djeli", "Mogo Kele" og "Koroko". Hvis hun hadde sunget på engelsk, hadde hun vært like stor som Mary J. Blige. Det føles like sikkert som at dette albumet kommer til å bli en malisk klassiker.