«Jeg husker at jeg så meg selv som et bevegelig skjold, som hele tiden måtte snu seg mot det neste dramaet, for å temme det, gå inn og takle det, med den største ro. Den som barnet trengte, den jeg selv trengte, men ikke hadde, som ingen kunne gi meg, men som jeg pliktet å gi barnet. Alt brast, og det brast bare innvendig, alt ble knust og pulverisert, og det var bare innvendig, innenfor skjoldet som jeg holdt for barnet. For skjoldet måtte være der, solid, betryggende, der ved barnet, gjennom natten.» Silkehjelm er en poetisk og dypt menneskelig roman om en mors kamp for sitt kreftsyke barn. Gjennom minnefragmenter skildres de psykologiske mekanismene i Helenas sinn når hun følger sønnen Jonathans intensive behandling på sykehus. Det er en historie om stillheten etterpå, om å gjenfinne et selv og et parforhold, og samtidig støtte et barns utrettelige gjenopptrening. Om kroppens hukommelse etter traumer og om å forsøke, gjennom minnets mantra, å gjenreise et språk og en tilhørighet. De