«Vi ser på hus», sier hun. Hun blunker noen ganger, hun har for mye mascara på øyevippene. «Ser vi på hus?» «Vi ser på hus.» Hun peker på husene til alle kanter. De er gedigne. De står og skinner på høydene av frisk gressplen, strålende i det sterke ettermiddagslyset. Moren min sukker, og uten å slippe rattet lener hun seg bakover i setet. Hun kommer ikke til å si stort mer. Kanskje hun ikke vet hva mer hun kan si. Men det er akkurat dette vi driver med. Vi drar for å se på hus. Drar for å se på andres hus. Et forsøk på å fortolke det nå, kunne fort blitt dråpen som fikk glasset til å renne over, bekreftelsen på hvordan moren min har kastet tiden min i søpla så lenge jeg kan huske.» «Vi ser på hus», sier hun. Hun blunker noen ganger, hun har for mye mascara på øyevippene. «Ser vi på hus?» «Vi ser på hus.» Hun peker på husene til alle kanter. De er gedigne. De står og skinner på høydene av frisk gressplen, strålende i det sterke ettermiddagslyset. Moren min sukker, og uten å slippe rattet lener hun seg bakover i setet. Hun kommer ikke til å si stort mer. Kanskje hun ikke vet hva mer hun kan si. Men det er akkurat dette vi driver med. Vi drar for å se på hus. Drar for å se på andres hus. Et forsøk på å fortolke det nå, kunne fort blitt dråpen som fikk glasset til å renne over, bekreftelsen på hvordan moren min har kastet tiden min i søpla så lenge jeg kan huske.»