Silja står med myrvann til livet mens hun stirrer skremt på den vansirede. Hun er sikker på at han er Ingeborgs drapsmann, og at hennes siste time er kommet. Da han bøyer seg nærmere, svartner det for henne og hun faller i uvett. Hun kommer til seg selv igjen i en koie langt til skogs. Det er ingen der, og døren er boltet igjen på utsiden. Hun slapp silkestoffet som om hun hadde brent seg. Hun så henne for seg, kvinnen som hadde båret det vakre sjalet på elvedansen. Dagen etter ble hun funnet død, kvalt ved Blekketjernet, men sjalet ble aldri funnet. Ikke før nå. Hun frøs nedover ryggen og stirret som forhekset på sjalet. Så er han drapsmannen likevel, og her sitter jeg innesperret. Gud hjelpe meg!