Hans Børli er blitt kalt en arbeiderdikter og en skogens dikter. Han er folkelig;tømmerhoggernes, husmennenes og sliternes mann. Han ser verden nedenfra, i et klasseperspektiv, slike hans samfylkinger Alf Prøysen og Vidar Sandbeckgjorde det. Mange av diktene tar utgangspunkt i hjemlig skogslandskap og erfaringene som tømmerhogger, likevel er Børli langt mer enn heimstaddikter: Tro ikke at/jeg kommer fra små forhold!/ Himmelen sto alltid/åpen for meg. Med et slikt utsiktspunkt tilføres diktene en åndelig og filosofisk dimensjon uten å bli høytravende og profetiske. Hans poesi er enkel og nærværende, direkte og politisk, men også ydmyk og undrende over menneskets plass i skaperverket: Jeg har/ erkjent storheten i dét/å være så uendelig liten. Børlis dikt har en høy himmel over seg og en stor lengsel etter å finne fred og frelse i naturen. Men har er ingen naturromantiker. Hverken opplevelsen av skogen eller stjernehimmelen gir enkle svar og ro sjela. Det kan like gjerne gi en følelse av avstand og ensomhet. Poesien er en måte å overskride denne avstanden på, finne sammenhenger og mening der normalspråket ikke strekker til. Forfatterskapet er imponerende rikt på temaer som griper direkte inn i vår samtid: sosial urett, intoleranse, rasering av natur og klimautfordringer. Valg av dikt på dette albumet viser denne bredden. Her er mollstemt ettertanke og mer livate skildringer av skogslusken på fest. Låtskriver Norum har nok hentet inspirasjon av en visetradisjon med sangbare, enkle melodilinjer. Men lydbildet har også noe klassisk og eksotisk over seg som løfter tekstene inn i noe ukjent og overraskende. Det er tydelig at vokalist Granlund føler seg hjemme i Børlis univers, han er lojal mot diktene og med sin litt rustne, skogslusk-stemme gir han dem et svært personlig preg. Den fantastisk spenstige sammensetningen av musikanter og valg av instrumenter gjør dette til en stor opplevelse som yter Børli stor respekt. Her er blåtoner i dur og moll - med øks og lyre, som poeten sjøl kanskje ville sagt det.»