Sommeren 2010 ble på mange måter min skjebne beseglet, jeg fikk etter ett år med tiltagende droppfot endelig diagnosen ALS, også kjent som muskelsvinn. Det finnes ikke medisiner mot sykdommen og gjennomsnittlig livslengde etter diagnose er tre til fem år. Eneste mulighet for livsforlengelse er å bli knyttet opp til en respirator på permanent basis, noe jeg er. Kroppen min er helt lammet og øyene er mitt eneste kommunikasjonsmiddel. Da jeg fikk diagnosen ble jeg litt betuttet, men ikke satt ut. Jeg bestemte meg umiddelbart for å «fighte» tilbake så godt jeg kunne og slåss for et kvalitativt godt liv. Jeg regner med at jeg nå er ankommet siste havn, og at jeg har kastet anker i påvente av at jeg en gang skal gå til kai. All den tid jeg juridisk sett er kommet i kategorien døende, har jeg anledning til selv å bestemme når jeg vil anløpe havnen. Jeg håper den siste del av reisen blir innholdsrik og at jeg kan nyte mange solnedganger «på lei» før ankeret lettes og jeg legger til kai for god