30 år, og like vital som da hun debuterte med den overraskende braksuksessen Jagged Little Pill for ni år siden. En gang i tiden, selvsagt like etter at hun hadde blitt litt for stor for noen "alternative" rockere, ble hun avfeid som en pseudofeministisk eksibisjonist som seilet på riot grrl-bevegelsen som den gang murret i undergrunnen. Fordi hun var signet på Madonnas Maverick var hun ikke ekte nok, hva nå enn det skal bety. I dag er det tydelig for alle med et visst intellekt at dama var en tenkende original innenfor et showbiz-segment som sjelden gir rom for slike. Hun lar seg ikke pille på nesen, og all honnør til henne for det. Kvalitetsmessig holder hun fortsatt skyhøy standard - mange vil til og med gå så langt som å si at hun er bedre enn noen gang. Tekstene spenner flere temaer, større temaer, samtidig som de beholder den personlige nerven transcendert til universelle spørsmål som gjorde henne til et viktig forbilde for mang en tenåring. Hennes teft for det fengende er for øvrig også intakt, og er den egentlig drivkraften til at hun nå har laget fire glimrende album på rad.