Erketypiske New Yorkere, selvsagt ikke fra byen opprinnelig (fra Italia og Japan), men så inspirert av The City at den kan spores i musikkens DNA (pun intended: Blonde Redhead henter navnet sitt fra en låt av Arto Lindsays legendariske DNA, et av de skarpeste bandene fra NYCs no wave-scene rundt 1980). Når Penny Sparkle slippes er det litt over femten og et halvt år siden Blonde Redhead debuterte, og gjengen er ikke lenger like preget av sine no wave-innflytelser, Sonic Youth eller My Bloody Valentine, men har utviklet en form for drømmepop som legger seg nærmere Beach House og Portishead, ev. et sted midt imellom. Gitarene er tonet ned, enda mer enn på suksessalbumet 23, og electropopflørtingen slår ut i full blomst. Et sparsommelig og subtilt album, elegant løftet fram av produsentene Alan Moulder, Van Rivers og The Subliminal Kid.
All the categories
