Ståle Kleibergs solokonserter utspiller seg i spennet mellom poesi, lidenskap og dansende lekenhet. Dette er allment tilgjengelig samtidsmusikk, hvor det ikke et øyeblikk renonseres på kunstnerisk kvalitet. «Jeg forsøker å forme musikalske uttrykk som samsvarer med min livsfølelse – eller sagt på en annen måte: Å forme uttrykk som samsvarer med opplevelsen av hva det vil si å være menneske», sier Kleiberg selv om sitt virke som komponist. Da pandemien traff verden med full styrke i 2020, hadde forberedelsene til dette albumet vært under arbeid i lengre tid. En innspilling med symfoniorkester og tre solister er ikke noe man bestemmer seg for den ene dagen og får gjort den neste, for å si det med en underdrivelse. I et prosjekt som dette er det mange brikker som skal falle på plass. Da Norge stengte ned i mars 2020, var alle brikkene lagt. Hvordan ville det nå gå med de inngåtte avtalene og planlagte innspillingsdagene? Kunne innspillingen i det hele tatt bli gjort? Takket være stor fleksibilitet og evne til å finne kreative løsninger fra alle involverte parter, har vi faktisk klart å realisere dette omfattende innspillingsprosjektet i en svært vanskelig tid. I denne spesielle situasjonen opplevde vi en tilstedeværelse og kammermusikalsk intensitet som er uvanlig i et symfonisk format. Fiolinkonsert nr. 2 er inspirert av titlene på tre billedserier av Kjell Pahr-Iversen: Første sats knytter an til billedserien Ikon. Andre sats tar utgangspunkt i tittelen Don Quijotes armé, og tredje sats i tittelen Portene åpner seg. Cellokonserten Dopo er det eldste verket på dette albumet. Det ble komponert i 1993 under sterke inntrykk fra den pågående krigen på Balkan. Ordet «dopo» er italiensk og betyr «etter». Tittelen viser til det nedslående faktum at vi bare 50 år etter Holocaust igjen så begrepet etnisk rensing bli praktisert i Europa. Sorgen og smerten over dette ligger til grunn for det ekspressive uttrykket. Konsert for bratsj og orkester er det nyeste verket på albumet. Det ble komponert i 2019 til Trondheim Symfoniorkester og Eivind Ringstad. Edvard Munchs variasjoner over Livets dans-motivet har vært en inspirasjonskilde under komponeringen av dette verket, som utspiller seg i spennet mellom poesi, lidenskap og dansende lekenhet.