Da Irène Némirovsky, en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere, grep pennen i 1941, var det for å skrive en roman som skulle bli mer enn en krigsskildring. Hun så krigen som et middel for å nå frem til det innerste i mennesket - og planla sitt litterære storverk: en suite med fire deler. Némirovsky rakk å fullføre de to første, og gjemte manuskriptet i en koffert før hun ble deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Like etter led hennes mann samme skjebne. De to døtrene fikk berget kofferten, men det gikk mange år før de orket å lese. Først i 2004 ble boken utgitt i Frankrike og i 2006 kom den ut på norsk. Enten de er positive eller negative, forandrer ikke de alvorlige hendelsene menneskets sjel, men de gjør dem tydeligere, akkurat som når et vindkast med ett feier bort de visne bladene og åpenbarer formen på et tre. Alvorlige hendelser kaster lys over det man har latt være i skyggen, og de dirigerer ånden i den retningen den heretter skal vokse i. Romanens to deler - Stor