På sitt tredje og beste album leker Annie Clark mer med selvmotsigelsene enn noensinne - det er mykt og hardt, brutalt og varsomt. Strange Mercy bygger videre på fundamentet hun la med Marry Me (2007) og Actor (2009), med sofistikert låtskriving og eterisk vokal som hjørnestener, samtidig som hun denne gang introduserer nye elementer: Barokk pop møter skarp post-punk, jazza electronica, skrapende synther og et gitarspill som er forbløffende i all sin variasjon. Clark, som tidligere har vært medlem av både The Polyphonic Spree og bandet til Sufjans Stevens, åpenbarer seg som en mer mangefasettert artist enn noensinne, en låtskriver og sanger og instrumentalist som ufortrødent sjonglerer de mykeste melodier med intense støysnutter. Spor som den hissige åpningslåta "Chloe In The Afternoon", dansevennlige "Cruel" og atmosfæriske "Surgeon" (med herlig freaky synthklimaks mot slutten) er temmelig ulike låter på overflaten, men de har felles forankring i Clarks sterke femininitet og utforskende musikalitet. Tekstene er fulle av vond ensomhet, dysfunksjonelle forhold og voldsomme bilder, musikken er kompleks og utfordrende - men Strange Mercy er samtidig et forførende, tilgjengelig og åpent album. Et utvilsomt karrierehøydepunkt. Så langt.