I 2001 gikk norske spesialstyrker i første rekke da vestlige koalisjonsstyrker angrep Al Qaida i Afghanistan. Styrkene høstet internasjonal anerkjennelse for krevende og risikable oppdrag i et av verdens mest ugjestmilde fjellområder. Ti år senere, i 2011, gikk Norge atter i front, denne gangen med kampfly. Fra 20.000 fot over millionbyen Tripoli ble strategiske mål bombet med kirurgisk presisjon. Tiden som har gått siden 2001 viser at norske myndigheter har fått et anvendelig og etterspurt maktinstrument i internasjonal politikk - militærmakten. Og de brukes stadig oftere: Fra Bosnia og Kosovo til Afghanistan og Libya går en linje med 20 års aktiv bruk av norsk militærmakt. I denne boken spør forfatterne om hvilken strategisk tenkning som lå til grunn for operasjonene i Afghanistan og Libya. Er norske myndigheter bevisst på hva de ønsker å oppnå og hva det krever? Hva kan vi lære om sammenhengen mellom politiske mål og militære midler? Var disse operasjonene en strategisk suksess?