Verdens mest forrykende band er tilbake med sitt andre mesterverk på rappen. Denne gang henter Gogol Bordello albumtittelen sin fra Italia, nærmere bestemt en ekstrem italiensk middelaldertradisjon der man behandler hysteriske kvinner gjennom sang, sanger som da gjerne kalles for "taranta". Super Taranta! må altså være noe sånt som superversjonen av denne behandlingsformen. Uansett, super er denne skiva - og også intens, fengende, morsom, vill, sprelsk og original. Kievfødte Eugene Hütz og hans internasjonale New York-band har ingen make i denne verden, selv om for eksempel mer elektronisk orienterte Balkan Beat Box driver med noe av det samme. Gogols berusede miks av punk og sigøynermusikk tar i seg det beste fra to verdener: Punkens tette urbanisme blandes med sigøynersk vandring og frihetsfølelse. Akustisk og elektrisk gitar, fiolin og trekkspill, trommer og bass; de syr instrumentene sammen i kjappe, velskrevne sanger som har en ekstra styrke i Hütz' fantastiske tekster, sunget på gebrokkent engelsk. Merk bl.a. åpningen, som går: "There were never any good old days/They are today, they are tomorrow/It's a stupid thing we say/Cursing tomorrow with sorrow." Nostalgi er verdiløst og å henge med hodet hjelper lite. Som Hütz' meningsfelle Joe Strummer sa: "The future is unwritten." Så se framover, venner. Få ting gjort. Lev vel. Lev vilt. Skål.