Mindre støy og skrik denne gangen, når Fuck Buttons erstatter Street Horrrsing-produsent John Cumming (Mogwai) med veteranen Andrew Weatherall. Og som den utskiftningen skulle tilsi: Ja, Tarot Sport lener seg i langt større grad enn forgjengeren på den elektroniske dansemusikken. Uten at det forringer kvaliteten det minste. Med synth og dronende rytmer, og et lydbilde som tross alt låner langt mer fra post-punken enn fra (det er bare å slappe av) electronica, bygges intensiteten opp gjennom lydkollasjer av varierende lengde. Viktigst av alt er det uansett at Tarot Sport har blitt et album det er så latterlig lett å like. Og et av 2009s aller beste.
All the categories
