"So, it's definite, then" - dette er ordene som åpner Susanne Sundførs fjerde studioalbum, Ten Love Songs. Hverdagslig, med et snev av ubehag, setter setningen stemningen for albumet som manifesterer motsetningene i håp og frykt, og menneskehjertets evne til å bære både sorg og ekstase. Samtidig har Sundfør aldri vært mer poporientert enn her, uten at hun av den grunn har gitt slipp på den kunstneriske friheten som alltid har preget arbeidet hennes. Albumets midtpunkt er ti minutter lange "Memorial", en gigantisk låt som utvikler seg fra en skjør og forventningsfull start til et hjerteskjærende vakkert verk basert på kammerorkester og piano. 80-tallet er en viktig brikke gjennom hele Ten Love Songs: Soloen på "Fade Away" er sterkt inspirert av Queen, mens låta "Kamikaze" (hørte vi noen si Madonnas "Like A Prayer"?) er ett av flere tilfeller hvor popmusikkens struktur og arkitektur har formet resultatet. I tillegg til mange 80-tallsreferanser og poppa låter, er det også en høy grad av sårbarhet på albumet - for eksempel på sporene "Darlings" og "Trust Me". Med unntak av "Accelerate" som hun har gjort sammen med Jonathan Bates (Big Black Delta), "Memorial" som er gjort med Anthony Gonzalez fra M83 og "Silencer" som er et samarbeid med hennes tidligere faste makker Lars Horntveth, er skiva produsert i sin helhet av Susanne Sundfør selv. Ten Love Songs er et veldig personlig album, og på grunn av tematikken ville hun gjøre det på sin helt egen måte.