Ok, så kom den til slutt. Den mest etterlengtede hip hop-utgivelsen gjennom tidene ble omsider sluppet 9. juni 2008. Tha Carter III, Lil Waynes første ordentlige album siden 2005, skulle egentlig slippes høsten 2007, men etter at store deler av albumet havnet på diverse nedlastingssider via en utro tjener, valgte Wayne å scrappe hele skiten. Her foreligger det i en endelig, helt annerledes versjon. Coveret, som viser et babybilde av Dwayne Michael Carter Jr., henter inspirasjon fra Nas' Illmatic og Biggies Ready To Die. Lista burde med andre ord være lagt. Og klart man kan forvente mye. Lil Wayne har tross alt - gjennom mixtapes og gjesteopptredener - vist seg som den mest innovative rapperen i verden de siste årene. Nå, med Tha Carter III, er han også noe mer, nemlig en hip hop-artist som leverer album fullt på høyde med det beste der ute. Han viser for første gang at han kan mer enn å freestyle - fyren kan jo virkelig skrive! - og han understreker i samme slengen noe vi allerede visste: Hans evne til å finne feite rim overgås bare av hans evne til å flyte oppå, rundt og inni ordene. Han redefinerer hva "flow" betyr og får oss til å le i samme slengen. Han er ofte fjollete, så street-cred'en kan ikke måle seg med den til andre, mindre talentfulle, langt mer gangsta-orienterte rappere. Med unntak av Kanye West, som gjør to låter, er ikke produsentene blant de mest profilerte, og det takker vi for. Musikken er effektiv, fengende og stort sett glad; innimellom smeller rytmene, andre ganger gynger de som deilige slow jams. Et glimrende bakteppe for Weezys hese, helt usedvanlige røst. Tekstene er mer sårbare enn noe vi har hørt fra Lil Wayne tidligere - som han melder i avslutningssporet: "Excuse my French emotion and my passion/But I wear my heart on my sleeve like it's the new fashion." Og denne sårbarheten kler ham. Og denne sårbarheten trenger hip hop. En milepæl.