I 2010 slapp han både Rebirth og I Am Not A Human Being, men det er selvfølgelig dette som er den etterlengtede, egentlige oppfølgeren til toppselgeren Tha Carter III fra 2008. Tha Carter IV åpner mørkt med en tre minutter lang intro, derfra og ut er det klassisk Weezy som dominerer. Her er riktignok mildere spor som den akustiske - og fullstendige nydelige - balladen "How To Love" og den R&B-flørtende; John Legend-duetten "So Special", men i all hovedsak er det den intense, grovkjefta, uvørne versjonen av Lil Wayne som viser seg fram. Han er mot krigføring på foruroligende "President Carter", han fabulerer om å kidnappe Beyoncé (og innkassere løsepenger fra Jay-Z) på Alan Parsons Project-samplende "It's Good", han sammenlikner seg med Lennon på "John" og prater om damer på megahiten "She Will". Men det dreier seg også om død og om tiden som går, og på tilsvarende vis veksler musikken mellom dyster seighet og konstant underholdende overraskelser. Lista over gjesteartister byr på toppnavn som Drake, T-Pain, Rick Ross, John Legend, Jadakiss, Nas og Busta Rhymes, mens Bangladesh, Polow Da Don, Infamous, Boi-1da, StreetRunner og Develop er bare noen av de involverte produsentene. Likevel, og desto mer imponerende, høres ikke Tha Carter IV ut som noen andre enn Lil Wayne sjøl. Og det er jaggu godt å ha ham tilbake.