The Age Of Adz er det første Sufjan Stevens-albumet siden det konseptuelle indiepopmesterverket Illinois fra 2005. Det er hans andre utgivelse i 2010, etter EP-en All Delighted People (i første omgang kun utgitt digitalt). Fem år har altså gått siden forrige fullengder, og Sufjan har endret innfallsvinkel på disse årene. Dette er slettes ikke et konseptalbum, og i hvert fall ikke et album sentrert rundt en amerikansk stat, men isteden rettet innover, mot Sufjan selv. Kall det gjerne en mer primitiv tilnærming, eller kall det instinkt over håndverk - dette låter i hvert fall råere og mer direkte enn noe den melodiske trollmannen Sufjan har gjort tidligere. Rastløshet er et stikkeord, lekenhet et annet, angst et tredje. Temaene er store: fra kjærlighet og sex til sykdom og selvmord. Han får ikke dama han vil ha og han frykter alderdom og apokalypsen. I så henseende: Tittelen The Age Of Adz henspiller på den apokalyptiske kunsten til Royal Robertson, en schizofren skiltmaker og selverklært profet fra Louisiana som Sufjan henter plenty med inspirasjon fra. Men selv om sangene ofte rører ved ekstrem ensomhet (slik som kunsten til Robertson) og andre tyngende menneskelige lodd, er ikke dette en dyster, nedtrykkende lytteopplevelse. Her er det nemlig flere sanger det kan danses til. Synther, samples og trommemaskiner har i stor grad erstattet akustiske gitarer og banjoer. Ren og personlig gutteromselectropop er dette dog ikke: For å gi det enkle og maskinelle et ekstraordinært motstykke og albumet et kosmisk bakteppe er det tungt arrangert med blåsere, strykere og luftig korsang. Konflikten er i sentrum, enten den er musikalsk eller et resultat av kampen mellom hovedpersonens indre demoner.