Lou Reed foretok et musikalsk hamskifte da han byttet label (fra Arista til RCA) og ga ut The Blue Mask i 1982. Det var et vågalt trekk, all den tid albumet er kompromissløst i både uttrykk og tematikk, men her er likevel svært mye å hente for den tålmodige lytter: For første gang siden The Velvet Underground-dagene er instrumenteringen strippet ned til gitar, bass og trommer, og Reed får maksimalt ut av det minimale oppsettet. The Blue Mask setter hardt tilkjempet tilfredshet ("My House", "Women) opp mot de svimlende avgrunnene som lurer under hverdagslivets overflate ("Underneath The Bottle", "Waves Of Fear", det fantastiske tittelsporet). Hele veien fletter Lou Reed og andregitarist Robert Quine instrumentene sine sammen, gjennom meditative mellomspill og kodaer som ligger nærmere jazz enn rock. Det levende spillet til bassist Fernando Saunders gir Reeds musikk en ny og fleksibel dimensjon, og hans myke falsettkoring er dessuten en fin kontrast til Reeds karakteristiske snakkesynging.