Antony Hegartys andre album med The Johnsons, I Am A Bird Now, gjorde mannen med stemmen til allemannseie, i den grad en androgyn crossdresser som drømmer om å være en nattklubbsangerinne à la Isabella Rossellini i Blue Velvet kan appellere til alle. På denne oppfølgeren er stemmen fortsatt intakt: vakker, sørgmodig, myk, elastisk, tynn, ofte skjør, ekstremt sensitiv, som en nattens chanteuse på bristepunktet. Han er en av de mest originale sangerne som har dukket opp de siste 20 årene - og heldigvis også en drivende god albumartist. The Crying Light minner en smule om I Am A Bird Now, men instrumenteringen er mer omfattende og inneholdsrik, fra lette strykere og blåsere til full orkestrering. Arrangementene kler melodiene og melodiene kler stemmen - eller var det omvendt? Det er vel uansett ikke så viktig. Albumet fungerer som en helhet; avstemt, ambisiøst og nydelig.
All the categories
