Det andre Pink Floyd-albumet uten Roger Waters er preget av et mer samstemt band enn den David Gilmour-dominerte forgjengeren A Momentary Lapse Of Reason. Rick Wright er inne i varmen igjen som fullverdig bandmedlem, og bidrar som låtskriver på fem spor, og synger til og med på "Wearing The Inside Out". Ballet åpner med den langsomme, melodiøse overturen "Cluster One" før den ambivalente bluesrockeren "What Do You Want From Me" for alvor annonserer tilbakekomsten av et av rockens største og mest gåtefulle ensembler. For mangeårige fans byr The Division Bell på en enormt betryggende følelse av et band tilbake i storform. David Gilmour & co. fortsetter sitt dypdykk i mørkets subtekst, mens rik orkestrering og tette detaljer underbygger bandets signaturlydbilde. "Wearing The Inside Out" kunne vært filmmusikk til Blade Runner, mens tekstene på The Division Bell tar for seg murens fall, men også bandets turbulente forhold til Roger Waters og den tragiske skjebnen til Floyd-grunnlegger Syd Barrett. David Gilmours sjelfulle gitar er som alltid i fokus og gir låtene et kraftig melodisk fokus, både når den støtter opp om vokalen, eller på instrumentale spor som det lunefulle høydepunktet "Marooned". Avsluttende "High Hopes" blander mystikk og storslåtthet, en nydelig oppsummering av et Pink Floyd som ser lengselsfullt tilbake på gamle tider og mimrer om gamle venner.