Fra Radiohead annonserte at deres åttende studioalbum var ferdig innspilt, tok det bare fire dager før det var i salg på nett. På den måten ble The King Of Limbs en snakkis, et evenement - noe som føltes som mer enn et ordinært albumslipp, slik de også fikk det til med forgjengeren In Rainbows (2007). Men det viktigste med The King Of Limbs er selvfølgelig musikken. Med 8 låter på 37 minutter er dette Oxford-gjengens så langt korteste album, og begrepet "kvalitet over kvantitet" gjør seg gjeldende. The King Of Limbs er i all hovedsak en videre utforsking av stier bandet allerede har gått opp - og da først og fremst de elektroniske. Åpningslåta "Bloom" setter tonen med knitrende trommeloops og Thom Yorkes langsomme, melankolske vokal, før tempoet økes noe med den kjølige klaustrofobien på "Morning Mr Magpie". Førstesinglen "Lotus Flower" er derimot tilnærmet groovy, med Yorke i melodiøs godform og et - faktisk - nynnbart refreng. Flere anmeldere har nevnt James Blake og L.A.-baserte Flying Lotus som mulige inspirasjonskilder for The King Of Limbs, og på en låt som dubstep-aktige "Feral" har sammenlikningen definitivt noe for seg. På den annen side serveres også den nydelige pianoballaden "Codex" og påfølgende "Give Up The Ghost", sistnevnte en blanding av falsett, akustisk gitar og studioteknikk. Disse låtene er, i all sin villighet til å utforske det menneskelige i teknologien, til syvende og sist veldig Radiohead. The King Of Limbs er en naturlig progresjon av bandets karriere så langt. Britene laget albumet de hadde lyst til å lage, og resultatet ble en blanding av lavmælt lekenhet og kjærkommen selvreferering - som på albumets siste (og søteste) låt, "Separator", hvor de på sett og vis lokker 90-tallsversjonen av seg selv vennlig inn i 2011.