NME har nærmest fungert som The Diary of Pete Doherty i lengre tid nå. Ikke bare pga. musikken, men også på grunn av alle skandalene han har stelt i stand - fra innbrudd hos bandkompis og bestevenn Carl Barat, til diverse turer inn og ut av avrusningsklinikker osv. Nå er det endelig klart for oppfølgeren til en av de aller sterkeste debutene de senere årene, Up the Bracket. The Clash-legenden Mick Jones har igjen produsert bandet, og han gir denne beskrivelsen: "Pete and Carl have the same fluidity we had. Joe (Strummer) would sit at a typewriter, have a great lyric by the time I'd had a coffee and I'd knock up a tune for it in a few minutes. That's how quickly The Libs do it - low boredom threshold." I tillegg sier han at plater så gode som denne bare kommer én gang pr. generasjon. Og Mick Jones er inne på noe, for dette er definitivt et av de beste rockalbumene de siste årene. Soundet er det samme som på debuten, selv om de spiller løsere og låtene er mer melodiske og, tør vi si, serenade-aktige. Dette er et band utenom det vanlige, så ikke tro du får taket på musikken deres etter én, to eller tre gjennomlyttinger. De krever din oppmerksomhet. Over tid.