Tittelen på Pink Floyds debutalbum er hentet fra et kapittel i Syd Barrett favorittbarnebok, Det suser i sivet. Og tekstene på The Piper At The Gates Of Dawn gjenspeiler virkelig et slikt fargerikt, barnslig og typisk britisk verdensbilde. Selvfølgelig speilet gjennom et tykt lag av LSD og andre sentralstimulerende stoffer. Barrett leverer fengende, melodiøs syrepop, og lengre, eksperimentelle stykker myntet på samfunnets mer "frika" individer. Temaet romfart går som en rød tråd gjennom Pink Floyds debut, da som en åpenbar metafor for rus og hallusinering. Bak Barretts stort sett lekne og humoristiske tekster ligger resten av bandet som et tidvis mørkt bakteppe. Særlig Rick Wrights orgel skaper en skummel atmosfære av dissonans, mens vokale lydeffekter øker inntrykket av at kaos og forvirring lurer under den lyse overflaten. The Piper At The Gates Of Dawn balanserer hårfint mellom begge sidene av psykedelisk eksperimentering - mellom gledene ved å utvide sinnet og den underliggende trusselen om psykiske lidelser og ren, skjær galskap. Hvor hårfin denne balansen faktisk er skulle bli klinkende klart etter Syd Barretts påfølgende sammenbrudd, og ditto exit fra Pink Floyds videre karriere. The Piper At The Gates Of Dawn er der oppe blant de beste psykedeliske album noensinne.