Muse sitt femte studioalbum og første på tre år er akkurat så ambisiøst som man kunne forvente. Hvilket annet av dagens rockeband våger å kombinere arier med electrobeats, thrash-gitarer med symfoniske elementer - og stadig overlate tekstene til venstrevridd opprørstrang og paranoide tanker som grenser mot galskap? Frontmann Matthew Bellamy maler ut i en lett gjenkjennelig falsett: "Rise up and take the power back/Fat cats will have a heart attack." Han er som en legering av Joe Strummer, Thom Yorke og Freddie Mercury, som med vokalen sin binder Muse-melodiene sammen. Og disse melodiene trenger virkelig å bindes sammen, der de rører seg fra det ene ytterpunktet til det andre. Det sjokkerende er at det fungerer, enten de høres ut som de er inspirert av ABBA eller Rush, Edvard Grieg eller George Orwell. Mest imponerende i så måte er kanskje avsluttende "Exogenesis", en tredelt "symfoni" på 13 minutter som er like grandios som den høres ut på papiret. Trioen har spilt inn albumet i en liten landsby i Italia, hvor de selv har fungert som produsenter og Mark "Spike" Stent (U2, Oasis) har mikset. Første single var den Goldfrapp/Blondie-aktige hardrocklåta "Uprising".