En oppfølger av det gjennomtenkte slaget. Et hint i så måte: Albumcoverne på The Stand Ins og 2007-utgivelsen The Stage Names komplimenterer hverandre, bare legg det ene coveret oppå det andre. Dette kunne på mange måter vært den andre halvdelen av et dobbeltalbum, og det er kanskje også sånn Okkervil-hjernen Will Sheff har tenkt. Låtene på The Stand Ins står i hvert fall perfekt til låtene på forgjengeren; de er bare litt mer sørgmodige og dramatiske. Ikke det at dette er et nedtrykt album, for det finnes også flere lysere spor, som "Lost Coastlines" (der de stjeler en bassgang fra The Supremes "You Can't Hurry Love") og "Pop Lie" (der du kan høre at de har turnert med New Pornographers), men musikken og særlig tekstene har til stadighet en trist aura. Dette er velskrevet, tekstlig gjennomført og melodisk og arrangementsmessig interessant og ofte vakkert. Austin-bandet bekrefter sin posisjon som en av indierockverdenens mest fascinerende grupper.