Velferdspolitikken har skapt et stort kapasitetsproblem ved at mengden av oppgaver staten har tatt ansvar for å løse, er større enn evnen og viljen til å realisere dem. Velferdspolitikken i Norge legger til rette for at det først og fremst er tjenesteyterne i førstelinjen som må takle dette misforholdet mellom vilje og evne. Denne prosessen kan kalles desentralisering av dilemma. Derfor hviler velferdsstaten i svært høy grad på hvordan de som yter tjenester i velferdsstatens førstelinje, håndterer ansvarsoversvømmelsen som følge av en systematisk mismatch mellom velferdsstatens ambisjoner og kapasitet. I denne vitenskapelige antologien presenteres empiriske bidrag fra ulike deler av velferdsstatens institusjoner, slik som sykehus, hjemmetjenesten, barnevernet og arbeidskvalifisering. Forfatterne retter søkelyset mot offentlige tjenester og deres betydning for iverksettere og brukere av tjenestene. Et grunnpremiss for disse tekstene er at de offentlige tjenestene - det vil si innholdet