I diktsamlingen Tjue skriver Sarah Selmer seg inn i psykosens uforutsigbare logikk. Med dristighet og poetisk kraft blir det satt ord på oppholdet ved en psykiatrisk institusjon. Schizofreni er en sykdom som sjelden behandles i skjønnlitterær sammenheng. Her blir lidelsen og dens tilstander gitt et språk og en stemme. Vrangforestillinger og hallusinasjoner, tap av motivasjon, språk og emosjoner blir beskrevet med en labil og sprikende talemåte. Leger, psykiatere og sykepleiere har biroller i det som for det utsatte diktjeget fortoner seg som en kamp mot stemmer og paranoia. Samlingen er strukturert etter antall uker jeget oppholder seg på et sykehus, og bevegelsen mot tilfriskning er skjør.