Thom Hells nye plate «Today is Tomorrow» sniker seg varsomt innpå meg. Et studie i west coast og avantgarde pop, månerytmer i halvfalsett. Et lekent piano, uventende gitarsoloer og ektefølte harmonier. Tekstene er florlette som veier hjertets bevegelser. Smerten jager under melodilinjene. Den såre stemmen bærer melodiene i et klassisk format over dunkende bass og piskende trommer. Thom Hell er en lyrisk engel som beveger seg langs de høye oktaver. Catchy melodilinjer, varsomt arrangert, et gresshoppeorkester i en forlatt sommereng. Aksene bøyer seg, drikker av månens melk. Dette er musikk for den ensomme, såvel som de forelskede. Håpefull melankoli. Med litt Beatles og ELO, blandet med en dose Neil Young, og Beach Boys luskende i korridorene, hviler Thom Hell trygt i seg selv, vel vitende at han drikker av historiens brygg, uten å falle i brønnen. Thom Hell er en av Norges beste og mest oppfinnsomme sangere og låtsnekrere. «Today is Tomorrow» er hans tiende album som soloartist og ingenting tyder på at han tenkt å slutte der.