Da Ian Buruma for første gang kom til Tokyo i 1975, var Japan bare et fantasiland for ham. Men den unge nederlenderen fra borgerlig bakgrunn hadde sett japanske filmer og teaterforestillinger, og lengtet etter den rå menneskeligheten han hadde møtt der. Han ville vite om Japan virkelig var som i kunsten. Tokyo var et sjokk. En surrealistisk storby hvor alt var overdrevet: neonlysene, popmusikken, de blodrøde lanternene i smugene, TV-reklamene. En by midt i en økonomisk boom som forandret alt. I skygger og fragmenter fantes likevel historien: Krigsskadde veteraner fra verdenskrigen i gatene, kledd i merkelige, hvite kimonoer. Mørke barer hvor Mishima hadde drukket. Skjøre templer som sto igjen etter fortidas jordskjelv og branner. Ian Buruma fortaper seg i teatermiljøene, oppsøker sirkusartister, motefotografer og skuespillere, og egler seg innpå Akira Kurosawa på filmsettet. Byens forandringer forandrer også fortelleren: Betrakteren Buruma finner endelig et sted hvor han virkelig kan v