For å ta det viktigste først: Noen album må man bare spille på høyt volum. Treats er så definitivt et av dem. Derek Miller og Alexis Krauss møttes i 2008, på dineren hvor Miller var servitør. Han hadde bakgrunn fra post-hardcore-bandet Poison The Well, mens hun som tenåring var medlem i jentepopgruppa Rubyblue. De fant raskt tonen, og etter et knippe ekstatisk omtalte konserter og slipp av sterke, originale demolåter ble Sleigh Bells raskt bloggyndlinger. Forventningene til denne debuten steg i takt med spaltemeterne. Det kan virke som en aparte konstellasjon, men støypop-duoens lydbilde låner faktisk fra begges bakgrunn. Og en hel masse annet, fra Yeah Yeah Yeahs, via M.I.A., til noe du aldri har hørt før. Her er hissige gitarriff inspirert av hardrock og punk, electronica og hip hop-rytmer, liflige popmelodier og skurrende støy - i det hele tatt så mye lyd og så mange elementer som det er mulig å få plass til i løpet av den halvtimen albumet varer, finurlig skrudd sammen til en helhet ulikt alt annet. Midt i det hele flyter Krauss' lyse, søte vokal lett som bare det, tilsynelatende upåvirket av musikken som hamrer seg fram på alle kanter. Innimellom lydangrepene spirer det også fram fullstendig uimotståelige melodier - eksempelvis på "Rill Rill", en flott liten popperle som duver framover i sjelfullt midtempo. At albumet gis ut på M.I.A.-labelen N.E.E.T. (i samarbeid med Mom + Pop) føles helt riktig, for her blandes det hardtslående og eksperimentelle med det fengende og poppa på imponerende kløktig vis.