Hovedpersonen i Trening har blitt mor. Moderskapet, og kroppens forfall i kjølvannet av fødselen, konfronterer henne for første gang med tilværelsens fysiologiske begrensninger. Hun bestemmer seg for å ta grep og begynner på treningssenter. Full av fordommer trer hun inn i en ny verden av sterkt lys, klare farger og sosialt fellesskap som var ukjent for henne. «Jeg vil bli tynn.Jeg skammer meg over å si det til henne, men hun ser fortsatt på meg med det samme velvillige blikket som i sted. På grensen til medlidende, men ikke hånende. Hun har vel hørt det før, antagelig. Men på denne måten? Så direkte? Jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å være mest mulig ærlig. Jeg gidder ikke å pakke det inn i at jeg vil ha et sunnere liv eller sterkere kropp eller noe sånn. Jeg vil gå ned i vekt, det er det viktigste målet. Og det er mange gode grunner til å gå ned i vekt, selv om jeg riktignok ikke legger de til grunn. Men hun virker ikke overrasket over ærligheten min. Hun ser imøtekommende på meg, ansiktsuttrykket endret seg ikke da jeg sa det. Hun bare nikket lett. Hun har hele tiden en antydning til smil om munnen, men det sprekker aldri opp. Hun er vennlig, men ler ikke. Hun oppleves som smilende, men blotter aldri tennene. Er det hennes profesjonalitet som gjør at jeg liker henne? Er denne tilliten jeg umiddelbart fikk til henne en del av opplæringa? Jeg har allerede underkastet meg empatien hennes.» For debutromanen Omsorg fikk Kristin Buvik Sivertsen Saabye-stipendet. Hovedpersonen i Trening har blitt mor. Moderskapet, og kroppens forfall i kjølvannet av fødselen, konfronterer henne for første gang med tilværelsens fysiologiske begrensninger. Hun bestemmer seg for å ta grep og begynner på treningssenter. Full av fordommer trer hun inn i en ny verden av sterkt lys, klare farger og sosialt fellesskap som var ukjent for henne. «Jeg vil bli tynn.Jeg skammer meg over å si det til henne, men hun ser fortsatt på meg med det samme velvillige blikket som i sted. På grensen til medlidende, men ikke hånende. Hun har vel hørt det før, antagelig. Men på denne måten? Så direkte? Jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å være mest mulig ærlig. Jeg gidder ikke å pakke det inn i at jeg vil ha et sunnere liv eller sterkere kropp eller noe sånn. Jeg vil gå ned i vekt, det er det viktigste målet. Og det er mange gode grunner til å gå ned i vekt, selv om jeg riktignok ikke legger de til grunn. Men hun virker ikke overrasket over ærligheten min. Hun ser imøtekommende på meg, ansiktsuttrykket endret seg ikke da jeg sa det. Hun bare nikket lett. Hun har hele tiden en antydning til smil om munnen, men det sprekker aldri opp. Hun er vennlig, men ler ikke. Hun oppleves som smilende, men blotter aldri tennene. Er det hennes profesjonalitet som gjør at jeg liker henne? Er denne tilliten jeg umiddelbart fikk til henne en del av opplæringa? Jeg har allerede underkastet meg empatien hennes.» For debutromanen Omsorg fikk Kristin Buvik Sivertsen...