Bind 2: Fra pest til poteter omfatter senmiddelalder og tidlig nytid, perioden 1350-1850. Senmiddelalderen preges av den store pesten som rev bort over halvparten av befolkningen og la en mengde gårder øde. De menneskene som ble igjen, innrettet seg som best de kunne der forholdene var gunstigst, mens mange fjellbygder ble folketomme. For godseiere ble inntektene bare en brøkdel av det de hadde vært før, og mange som tidligere hadde levd som en overklasse i samfunnet, fikk store problemer. Mot slutten av 1700-tallet ble levevilkårene bedre: epidemiene ble færre, spedbarna fikk bedre stell, og flere levde opp. Jordbruket var grunnlaget for livbergingen i Trøndelag, men i ulike kombinasjoner med jakt og fangst i fjellområdene, fiske ved kysten, skogsdrift i skogområdene og bergverksdrift ved kopperverkene. Trøndelag ble trukket sterkere inn i en internasjonal handelsøkonomi med eksport av fisk, trelast og kopper, en kombinasjon som var et særtrekk ved trøndersk næringsliv. Trøndelags his