Vinteren 1946 er rettsoppgjøret etter annen verdenskrig på sitt mest intense. Tross nyvunnet frihetsglede lever Norge med en skyggeside: Titusener er utstøtt av det nasjonale fellesskapet, og splittelsen går gjennom familier, bygder og nabolag. I denne situasjonen holder sokneprest Kristian Ljostveit en radiooverført gudstjeneste fra Larvik kirke 24. februar 1946. Hans kritikk av rettsoppgjøret og krystallklare tale om Guds kjærlighet og barmhjertighet med landssvikerne, skaper overskrifter og voldsom kritikk i alle landets aviser. Presten levnes ingen ære, verken fra pressen eller kirkeledelsen. 71 år senere dukker en banankasse med gamle brev opp på en samlerauksjon i Oslo. Innholdet er oppsiktsvekkende, flere hundre takkebrev adressert til sokneprest Ljostveit, ikke lest av andre enn ham selv. Det er disse brevene som danner grunnlaget for denne boken. Ved 75-årsjubileet for frigjøringen, forteller boken en mindre påaktet side ved krigsoppgjøret: en ulykkelig fred. Kirken sto samlet