Massene favoriserer muligens The Dark Side Of The Moon, men for de dedikerte tilhengerne av psykedelisk rock er Ummagumma høydepunktet i Pink Floyds post-Syd Barrett-æra. Delt inn i to: Del én består av liveopptak fra 1969, mens den andre delen inneholder fire låter, hvor hver låt gir et bandmedlem frie tøyler. Den fengende, Kinks-inspirerte musikken fra debuten Piper At The Gates Of Dawn er tonet ned til fordel for speisa, nærmest instrumental, psykedelisk jamming. Et sted mellom den østasiatiske messingen på "Set Controls For The Heart Of The Sun" og den grenseløse psykosen på "Careful With That Axe, Eugene" markerer faktisk Ummagumma selve fødselen på spacerocken. Solonumrene som opptar den andre halvdelen av albumet er utvilsomt de mest eksperimentelle og ukonvensjonelle øyeblikkene i Pink Floyds historie. Avant-garde innstilling, trommeslager Nick Masons lek med akustiske og elektroniske trommer, David Gilmours eksperimentering med lag-på-lag av gitarer, og keyboardist Richard Wright som boltrer seg over fire spor er ikke laget for alle. Roger Waters bidrag, "Grantchester Meadows", er derimot et nydelig stykke neddempet folkrock, i perfekt kontrast til resten av Ummagummas eksperimentelle sider.