I en bredt anlagt essayistisk tilnærming skisserer magister i filosofi og lektor ved Nansenskolen Helge Salemonsen individualismens røtter og påviser hvordan menneskets forståelse av seg selv har endret seg gjennom tidene. Med utgangspunkt i antikken, i mytologien, kunsten og litteraturen, men også med solid forankring i nyere religionshistorisk, antropologisk og filosofisk tankegods, ikke minst representert ved Hegel, Nietzsche og Sartre, nærmer han seg noen helt sentrale og overordnede perspektiver på forståelsen av det moderne selvet. Teokrati, mythos og logos er de tre hovedinndelingene i denne omfattende gjennomgangen. Fra sentrale arkaiske kulturformer, eksemplifisert ved egyptiske, mesopotamiske og jødiske former for teokrati, føres det en linje frem til Platons og Aristoteles' Athen. Men kanskje aller viktigst er de grundige tekstanalysene han foretar av Homers Iliaden og Odysseen. Gjennom de respektive helters karakterdannelse viser forfatteren her hvordan den homeriske diktning avdekker helt sentrale faser i den menneskelige selvforståelse. Slik knytter han an til en tiltagende ansvarliggjøring og autonomisering av individet, med de konsekvenser dette har fått for familie-og slektsforståelse, for samfunns- og styreformer, rettstenkning, økonomi m.m. La oss forsøke å beskrive den menneskelige forstand og fornuft. Mennesket spiser av kunnskapens tre, forteller Første Mosebok: "Og se," sier Vårherre, "mennesket er blitt som en av oss til å skjelne mellom godt og ondt." Ja, ikke bare bidrar forstanden til å gjøre preferanser mellom godt og ondt; den gjør det overhodet mulig å skjelne, å skape distinksjoner, å avgrense: frukten fra grenen, grenene fra stammen, treet fra jordsmonnet, mennesket fra verden, meg selv fra de andre. "Jeg gav mennesket forstandens og fornuftens bruk," sier Promethevs, "mens de før lik drømmesyn blandet allting sammen i den lange tid." Forstanden fremhever, fikserer, differensierer, holder fra hverandre, utelukker. Som en prometheisk narthexgnist belyser den fokus, kontrasterer årsak fra virkning, de enkelte delene fra helheten, egenskaper fra tingen. Noe belyses; noe annet legges i mørke. Noe må glemmes; noe må utelukkes, for at noe annet skal fikseres eller tydeliggjøres.