En akselerasjon av livets tempo preget av hektiske, episodiske bevegelser er et markant kjennetegn ved det senmoderne samfunn. Menneskene skal være mobile, foranderlige, fleksible ikke stedlige. Å stå stille er nærmest en tilbakegang. Rommet skrumper, og det merkes i de konkrete rom, også i helsevesenet. Boken handler om langsomme prosesser, om det som går ned i fart, om det som er om livets store rom med sin egen hastighet, om rommelighet, om sansning i rom, om stedet men også om å miste sitt sted i livet og i helsevesenet. Vårt anliggende er å løfte frem noe av det som er i livets store rom og rommeligheten i det, i den konkrete konteksten der det lett blir oversett, glemt, utelatt i farten. Boken rommer en kritikk av rommelighetens grenser i det senmoderne helsevesenet. Den viser til det som ikke kan telles eller måles, men som er betydningsfullt i møtene mellom mennesker. Dens tilnærming er en essayistisk skriveform som er rommelig, vandrende, preget av beskrivende forsøk. Utenfor