Dei siste åra har det dukka opp ei rekkje teikneseriebøker som handlar om fortid, minne og identitet. Vi har fått forteljingar om andregenerasjonens oppleving av holocaust (Art Spiegelman), historiske konflikter i Bosnia og Gaza (Joe Sacco), oppvekst i Teheran i revolusjonstida (Marjane Satrapi) og om seksuell legning (Alison Bechdel).
Teikneseriebiografiar har utvida og fornya forståinga vår av kva sjangeren kan romme (Steffen Kverneland). Og teikna filmar, som Ari Folmans Vals med Bashir, utforskar individuelle og kollektive traume, ofte med slektskap til litteraturen.

«Den dokumentariske teikneserien» utvidar forståinga av kor komplekse slike verbalvisuelle uttrykk kan vere, og kva dei kan utrette når dei gjer bruk av imaginasjonskraft og kunstnarleg virtuositet for å fortelje om noko som verkeleg har hendt. Korleis blir dette gjort? Kva fører slike forteljemåtar med seg av estetisk, etisk og politisk karakter?

« ... velfunderte lesninger av dokumentariske hovedverk ... Vågnes knytter fint lesningen av tegneseriene til en teoretisk diskusjon om traumer og minner. ...Boken viser mange serier der tegningen trosser fortrengning både på individuelt og kollektivt nivå, og han argumenterer overbevisende for at dette er et helt sentralt trekk ved sjangeren.»
Morten Harper, Morgenbladet

« ... Vågnes behandler tegneserier og animasjon som ytterpunkter på samme skala, hvilket er en prisverdig beslutning gitt de mange hybridformene som nå gjør seg gjeldende i digitale medier ... Alt i alt er Den dokumentariske teikneserien en god og kortfattet introduksjon til tegneserier som befatter seg med virkeligheten, og om den blir å finne på pensum hos norske utdannelsesinstitusjoner vil det definitivt være et gode.»
Aksel Kielland, Klassekampen

«Den er desuden velskrevet og afslører forfatterens store viden inden for emnet - det var på tide, der kom en sådan bog på norsk, ja i det hele taget.»
Rikke Platz Cortsen, Københavns Universitet, i Kunst og Kultur 1/2015