Harald Sæverud og Geirr Tveitt er to norske komponister hvis musikk har nådd ut til et større publikum gjennom plateutgivelsene til Stavanger Symfoniorkester. Nå har turen kommet til Fartein Valen. Han ble født i 1887, noen år før både Sæverud og Tveitt. Den nasjonalistiske tradisjonen innen norsk musikk, slik vi finner den hos Grieg, var en tradisjon Valen aldri følte seg hjemme i. Han var mer internasjonalt orientert, han kunne lese ni språk og følte et felleskap med kunstnere som El Greco og Michelangelo. Til å begynne med komponerte Valen i en senromantisk stil, men da han tilbrakte årene mellom 1909 og 1916 i Berlin, støtte han på de nye strømningene innen den klassiske musikken, blant annet ekspresjonistverkene til Schönberg. I løpet av 1920-årene arbeidet han hardt med å skape seg selv et helt eget uttrykk, grunnlagt både i hans underkastende respekt for Bachs og Palestrinas kontrapunkt og de etablerte musikkformene, så vel som hans egen kraftfulle utrykkstrang. Resultatet er en unik form for atonalt kontrapunkt som har blitt beskrevet slik: ‘Klangrikdommen i polyfonien hans minner mye om barokkmusikkens. Den krystallklare modellen er nesten klassisk …’ Dette ga ham anerkjennelse fra hans kollegaer, om enn ikke alltid fra publikum. Men det virket ikke som om han var interessert i berømmelse. Da han ble spurt om han ikke syntes det var trist at musikken hans ble så sjeldent spilt, svarte han: ‘Det viktigste er at den er blitt komponert’. Denne utgivelsen er den første av cd-er med Valens orkesterverk og inneholder tre korte verk fra 1930-32 så vel som den første symfonien (1939) og Fiolinkonserten (1940). Denne ble skrevet til minne om et fadderbarn (som døde av tuberkulose) og avsluttes med koralen Jesu meine Zuversicht. Solist er Elise Båtnes, en av våre fremste fiolinister, og Stavanger Symfoniorkester blir dirigert av en av våre fremste eksperter på ny musikk, Christian Eggen, som også har gjort viktige rettelser i de utgitte partiturene for å komme så nær som mulig til Valens originale intensjoner.