I Veien til Paradiso forteller Jan Vardøen historien om hvordan en ung og rotløs britisk gutt endte som en av de mest toneangivende restaurant- og utestedsgründerne i Norge. Det er en fortelling som starter i oppvasken på en vindskeiv restaurant i London, som går via cateringjobber for Bob Dylan i Canada og bartenderjobber på hurtigruta i full storm. Som sønn av en pedantisk og smålig restaurantanmelder vokste Vardøen opp fast bestemt på at han skulle bli sin fars rake motsetning. Felles for det meste han har foretatt seg opp igjennom sin imponerende gründerkarriere har vært et ønske om å skape rause og varme møteplasser som forsterker folks tilhørighet til hverandre og til vår rike felles historie. Veien til Paradiso er veien til et bord i en restaurant som innehaveren har lagt sin sjel i, der alle skruene er skrudd i nøyaktig samme retning, der treverket er møysommelig lakkert med syv strøk og fargepaletten er bygget opp rundt fargen British Racing Green, en rik, dyp grønnfarge - konservativ, mettet, balansert - som oser engelsk håndverkstradisjon. Der pizzaovnen er murt opp rett ved inngangspartiet for å gi varme til gjestene på en kald norsk høstdag, og der de ansatte - fra den italienske pizza kokken til den norske servitøren - fremstår som medlemmer av den samme rause familien. Sånn sett er Paradiso ikke bare et sted på Grünerløkka, men en tilstand og noe å strekke seg etter. I Veien til Paradiso forteller Jan Vardøen historien om hvordan en ung og rotløs britisk gutt endte som en av de mest toneangivende restaurant- og utestedsgründerne i Norge. Det er en fortelling som starter i oppvasken på en vindskeiv restaurant i London, som går via cateringjobber for Bob Dylan i Canada og bartenderjobber på hurtigruta i full storm. Som sønn av en pedantisk og smålig restaurantanmelder vokste Vardøen opp fast bestemt på at han skulle bli sin fars rake motsetning. Felles for det meste han har foretatt seg opp igjennom sin imponerende gründerkarriere har vært et ønske om å skape rause og varme møteplasser som forsterker folks tilhørighet til hverandre og til vår rike felles historie. Veien til Paradiso er veien til et bord i en restaurant som innehaveren har lagt sin sjel i, der alle skruene er skrudd i nøyaktig samme retning, der treverket er møysommelig lakkert med syv strøk og fargepaletten er bygget opp rundt fargen British Racing Green, en rik, dyp grønnfarge ? konservativ, mettet, balansert ? som oser engelsk håndverkstradisjon. Der pizzaovnen er murt opp rett ved inngangspartiet for å gi varme til gjestene på en kald norsk høstdag, og der de ansatte ? fra den italienske pizza kokken til den norske servitøren ? fremstår som medlemmer av den samme rause familien. Sånn sett er Paradiso ikke bare et sted på Grünerløkka, men en tilstand og noe å strekke seg etter.