Velferdspolitikken har skapt et stort kapasitetsproblem ved at mengden av oppgaver staten har tatt ansvar for å løse, er større enn evnen og viljen til å realisere dem.

Velferdspolitikken i Norge legger til rette for at det først og fremst er tjenesteyterne i førstelinjen som må takle dette misforholdet mellom vilje og evne. Denne prosessen kan kalles desentralisering av dilemma. Derfor hviler velferdsstaten i svært høy grad på hvordan de som yter tjenester i velferdsstatens førstelinje, håndterer ansvarsoversvømmelsen som følge av en systematisk mismatch mellom velferdsstatens ambisjoner og kapasitet.
I denne vitenskapelige antologien presenteres empiriske bidrag fra ulike deler av velferdsstatens institusjoner, slik som sykehus, hjemmetjenesten, barnevernet og arbeidskvalifisering. Forfatterne retter søkelyset mot offentlige tjenester og deres betydning for iverksettere og brukere av tjenestene. Et grunnpremiss for disse tekstene er at de offentlige tjenestene - det vil si innholdet i dem, mengden av dem og måten de ytes på - er helt avgjørende for måten mennesker oppfatter sitt borgerskap i en stat på. Boken bringer inn nye perspektiver på førstelinjeansattes betydning for realisering av velferdsstatlige ambisjoner.
Boken er skrevet for alle som ønsker en dypere forståelse av den norske velferdsstaten: hvordan den ble til, hvilke forutsetninger den bygger på, og hva som står på spill anno 2016. Den vil være av interesse for politikere samt ansatte og ledere i helse-, omsorgs-. og sosialtjenestene. Boken er også svært aktuell for studenter og utdanningspersonale ved grunn- og videreutdanning i helse-, sosial- og samfunnsfaglige studier.