Husker du den gangen dørvakta løp etter de fulle ungdommene langs kaia? Når han stuper etter dem uti vannet skraper han seg opp på magen, men han tar dem igjen til slutt og returnerer til klubben med en våt villstyring under hver arm. Samtidig fortsetter bandet å spille inne på klubben, og vokalisten står på galleriet og håper at lysekrona holder i det han hopper mot den. Det gjør den ikke. Husker du nachspielene som aldri tok slutt, og den evige kampen om å unngå besøk av politiet og skjenkekontrollen? Nei? Ingenting? Dette var klubbscenen på nittitallet i Bergen, og Villa Amorini var stedet der alt skjedde. Da det åpnet på åttitallet var det et sted man dro for å få seg en finere middag, men det utviklet seg til å bli ekstravagant klubb med tonnevis av artister og DJs i blendende skjorter og altfor store solbriller. Alt dette danner bakteppet til Orions Beltes nye album. Det er fortsatt en god blanding av alle lydene og bandene de er inspirert av, og minnene fra en tid de aldri har opplevd, samtidig som de forsøker å navigere seg selv i sitt eget musikalske univers. Det er kaotisk og stille på samme tid. «Villa Amorini» er spilt inn av Njål Paulsberg i Norsk Riksstudio, som sørget for at lydene kom ut som de skulle mens han lot bandet være alene i studio i timevis av gangen, mens de meislet ut grunnlaget for albumet. Der hvor debutalbumet ga deg vibber av sommer og lysere tider, lener denne skiva seg mer mot storbyen, det evige utelivet og restemat i kjøleskapet. Som alltid er skiva mikset av den makalause Matias Tellez.