Coldplays første album på tre år og fjerde totalt. Viva La Vida Or Death And All His Friends er oppkalt etter et Frida Kahlo-maleri og har et cover som benytter Eugène Delacroix-mesterverket La Liberté guidant le peuple (oversatt: Friheten leder folket), malt for å minnes den franske julirevolusjonen i 1830. Første single, "Violet Hill", innehar en typisk, fengende Chris Martin-pianohook, samt en uvanlig røff gitar som slettes ikke låter som noe fra Parachutes, A Rush Of Blood eller X&Y.; Den nye lyden kan man nok i stor grad takke Brian Eno for, musikkgeniet fra Suffolk som tidligere har skrudd lyd på klassikere som Talking Heads' Remain In Light og U2s The Joshua Tree. Om det også er Eno som løfter Coldplays låtskriving vites ikke, men må jo anta at han har vært en inspirasjon. De ofte komplekse låtene skinner, og bandet fremviser et driv og en sult som er få etablerte verdensstjerner forunt. Den kanskje største prestasjonen er likevel at Coldplay har laget et album som henger sammen hele veien. Et albumalbum som er både gigantisk og ambisiøst, men aldri mer enn kledelig pompøst.