Når den kritikerroste kanadieren Kathleen Edwards her slipper sitt fjerde album, har det gått nesten fire år siden glimrende Asking For Flowers, utgitt i 2008. På Voyageur fortsetter hun sin alltid interessante reise gjennom den raffinerte countryrocken, denne gang med produsenthjelp av Justin Vernon (alias indieyndlingen Bon Iver). Albumet veksler mellom ettertenksomme folkballader og rastløs, rocka energi, hele veien med et lydbilde som er atmosfærisk så vel som organisk. I tillegg til sitt faste band har Edwards med seg en rekke gjestemusikere, deriblant Norah Jones, Francis And The Lights, Stornoway, John Roderick og Phil Cook (Megafaun). Tittelen Voyageur (fransk for "reisende") gir resolutt gjenklang i låter som er i stadig bevegelse også tekstlig. Edwards har mange motstridende følelser, enten det gjelder utferdstrangen ("I'm movin' to America / It's an empty threat") eller kjærligheten - linjer som "Anywhere you go, I'll follow" kan virke sukkersøte, men ikke glem at låta heter "Going To Hell". Voyageur er i det hele tatt preget av en svært gjenkjennelig ambivalens, noe som i seg selv er sympatisk. Kathleen Edwards setter dessuten ord på den bedre enn de fleste.